Netvibes

Dette var jammen saker! Ser at det mye der ute som jeg ikke veit om. Netvibes har jeg riktignok hørt om tidligere, men jeg har aldri prøvd tjenesten. Jeg er forsåvidt avhengig av Internett og er daglig innom et utall, faste sider som f.eks. nyheter, vær, finn.no, ebay, hotmail mm. To minutter etter at jeg hadde registrert meg, skjønte jeg dette var et verktøy som passet meg ypperlig. Dette blir (med noen flere rss-feeder og miniprogrammer) min nye startside.

I skolesammenheng ser jeg at dette vil være et svært nyttig verktøy. Som man leser i leksjonen og i andres logger, er også min erfaring at elever søker i Google og Wikipedia, og i tillegg viser "ekornoppførsel", som det står beskrevet i leksjon 1 til dette temaet.

Jeg har tidligere i studiet (til temaet trygg nettbruk/nettvett) argumentert for og vært enig i påstanden om at at vi må installere et filter i eleven og ikke maskinen. Dette gjelder da evnen til å oppsøke trygge, gode nettsteder. Selv om Netvibes ikke er et filter, slik det var ment i den nevnte sammenhengen, vil det uansett være et filter og en organisator innenfor de sidene en bruker mye. Hjelpes elevene til å velge ut gode nettsteder til sin netvibes, vil informasjonskvaliteten økes, samtidig som tid til å søke opp info, minskes. Kort sagt en vinn-vinn-situasjon.

Barn og unges digitale arena.

Etter å ha lest Tønnesens "Generasjon.com" sitter jeg igjen med noen tanker omkring barn og unges digitale arena og gutter og jenters ulike tilnærminger til denne arenaen.

Jeg vokste opp (for ikke så lenge siden) i en tid da pc og mobiltelefon forsåvidt fantes, men det var ikke allemannseie. Internett brukte jeg første gang i 1997, etter at jeg var ferdig med videregående skole. I min barndom var det derfor ingen digital arena. Den arenaen inntok jeg egentlig ikke før jeg tok allmennlærerutdanning fra slutten av 1990-tallet. Etter noen år som lærer har man også fanget opp en god del av hvordan barn og unges mediebruk arter seg. Studiene som presenteres i boken var derfor ikke overraskende i mine øyne, men de bekreftet heller en del av de momentene jeg selv har observert. En ting, som jeg bet meg fast i, etter å lest leksjonene til emnet, var gutter og jenters bruk av digitale verktøy. Jeg var overbevist om at bruk av f.eks. pcer i undervisningen ville favorisere guttene. Dette skulle vise seg å ikke stemme helt:

Gutter og jenters mediebruk er forskjellig. Tenker man først og fremst på pc-bruk, ser man at gutter bruker mye til på spill, video og musikk, mens jenter i større grad chatter og benytter seg av e-post, altså det vi kan kalle tekstsamhandling og kommunikasjon. I utgangspunktet er dette en side jentene er sterke på fra før. Skriving og bearbeiding av tekst, er et område hvor jentene har vært sterke, uavhengig av pc-bruk. Når man så ser at det er mye av dette pc-er brukes til i skolen i dag, vil guttene i enda større grad havne i bakleksa. En utfordring blir å finne måter å benytte digitale medier på i dagens skole, som også kan favne gutters interesser.

Jenters fritidskultur er som nevnt mye mer i tråd med skolens kultur, og har dermed en mye større nytteverdi i forhold til å oppnå gode skoleresultater. Når forskere i tillegg peker på at forhold utenfor skolen (f.eks. mediebruk hjemme) har større innvirkning på skoleresultater enn undervisningen på skolen, ser vi at det fort vil oppstå en kløft mellom gutter og jenters skoleresultater.

Mitt poeng er at det ikke bare en generasjonskløften, skillet mellom de som har vokst opp i en digital hverdag og de som ikke har det, som er viktig. Like viktig er det for oss lærere og være klar over at skillet mellom gutter og jenter, som vi i mange år har vært klar over, ikke nødvendigvis minker ved å benytte digitale verktøy.

Tenkeverktøy 2

Øvingsoppgave 3

Det første som slo meg når jeg tenke på kombinasjonen av tilpasset opplæring og IKT, var elevene som f.eks. har dysleksi og får pc via Hjelpemiddelsentralen. Foreldrene er fornøyde, læreren er tilfreds og eleven sjeleglad fordi han eller hun har fått en splitter ny, bærbar pc.

Problemet er nå bare hvordan denne pcen skal brukes:

Hvem har f.eks. ansvar for å legge inn programvare. Hjemmet eller skolen? Noen hjem er digitalt kompetente og gjør det selv. På skolen har jeg opplevd lærere som ikke tar i slike pcer. Det er ikke skolens jobb mener de.

Hvordan skal pcen brukes? I noen timer, alle timer, til hva?

Og til slutt: Hvordan brukes LingDys, skrivestøtteprogrammet, som ofte følger med?

Altfor ofte er det slik at lærerne ikke har peiling på hvordan bruk av skrivestøtteprogrammer skal skje. Elevene selv klarer ikke å få til dette, og svært sjelden foreldrene. En naboskole, har tatt dette på alvor og arrangerer kurs for elev, foresatte og aktuelle læreren i bruk av slik programvare. Dette trur jeg er alfa og omega for å gi f.eks. de nevnte dysleksielevene hjelpen de har krav på.

Et annet poeng med TPO eller i enda større grad ved spesialundervisning (i hvert fall ved min skole), er at man ofte bruker eldre, velprøvde pedagogiske programmer. Dette er programmer som passer i CAI-båsen hos Koschmann. Altså behavioristiske stimulus-respons- programmer. (Klappelyd for rett svar og do-lyd for feil). I mange tilfeller kan sikkert dette være hensiktsmessig, men jeg tror absolutt at man kunne tøye strikken litt, og velge programmer og applikasjoner i sosiokulturell læringsteoris ånd. (oj litt av en setning....).

Ok, opplæring av lærere er viktig, men IKT-bruk er selvfølgelig en viktig ressurs i TPO. Jeg tenker først på hvordan man f.eks. på rene fagsider (eks. Multi på Gyldendal.no), hvor det er enkelt å finne fram til passende oppgaver, eller Regnemesteren på matematikk.org. Her begynner man på et lavt nivå, og kan jobbe seg oppover med mer krevende oppgaver.
Tenker man på mulighetene for samarbeid i sosialkuturell læringsteori er det mange muligheter for å sikre tilpasset opplæring. Samarbeid elever i mellom kan skje både ved at de jobber sammen ved samme pc, eller samarbeider over nettet. Svært mange av verktøyene vi har vært gjennom i vårt studie er godt egnet, tenk f.eks. på Glogster eller Comic Life, hvor man selv skaper utfordringene. Man kan lage alt fra et enkelt produkt, til noe mer avansert. Og, ikke minst ser jeg på motivasjon som en viktig faktor her. De aller fleste elever synes bruk av pc er morsomt, noe som stimulerer til god innsats. Ofte opplever jeg det også slik at elever som sliter i det tradisjonelle klasserommet (med blyant og papir), kan blomstre og oppleve mestring når de sitter ved en pc.